Dagene er her... den samla mølja av årsdager, årsdager jeg skulle ønske fra dypet av hjerte aldri kom... men de kom, mot min vilje og nå har tida lagt et år mellom oss _ den lykkelige naive gleden og den knusende magefølelsen som desverre viste seg å være rett
Idag, den 22. er siste hele dagen hvor jeg i håpets navn prøvde med knepte hender å overbevise meg imot magefølelsen... siste dagen jeg fikk høre at de små tegna ikke behøvde å bety fare, alt var nok bra, det kunne fortsatt være liv... kjære gode Gud, vær så snill å la det være liv. Jeg ba, trygla og grein... vær så snill å la dem ha rett. Men tror jeg viste... helt fra den lille blødninga starta på lørdags eftan... det var ikke mer håp... Det lille livet jeg var så overlykkelig og stolt for å bære på var historie. Tror aldri jeg har vært så redd før... og sliten...! Var uendelig tungt og slitsomt å ikke vite.... vite at det aldri ville komme en frisk og sprellende liten gutt eller jente med et hærlig hyyyyyl i midten av oktober. Og samtidig klamre seg til håpet av sytråd som hang mot magefølelsen så skarp som et nytt barberblad.
Idag, den 22. er siste hele dagen hvor jeg i håpets navn prøvde med knepte hender å overbevise meg imot magefølelsen... siste dagen jeg fikk høre at de små tegna ikke behøvde å bety fare, alt var nok bra, det kunne fortsatt være liv... kjære gode Gud, vær så snill å la det være liv. Jeg ba, trygla og grein... vær så snill å la dem ha rett. Men tror jeg viste... helt fra den lille blødninga starta på lørdags eftan... det var ikke mer håp... Det lille livet jeg var så overlykkelig og stolt for å bære på var historie. Tror aldri jeg har vært så redd før... og sliten...! Var uendelig tungt og slitsomt å ikke vite.... vite at det aldri ville komme en frisk og sprellende liten gutt eller jente med et hærlig hyyyyyl i midten av oktober. Og samtidig klamre seg til håpet av sytråd som hang mot magefølelsen så skarp som et nytt barberblad.
Husker ikke så mye av dagen... bare at det var mandag og at jeg var hos legen min. Hadde med urinprøve og det ble tatt bakterieprøver av meg, som annbefalt av mi tidligere jordmor. Alt så bra ut sa legen etteren rask sjekk oppi stolen, hun fant ingen grunn til småblødningene.Fikk beskjed at det ikke var noe å gjøre anna enn å vente å se.... Ble så satt ut og leimeg at jeg bare gikk.... jeg som hadde så store planer om å trygle meg til en ultralyd bare for å få vite.
Tutla til golfkroa hvor ei venninne var på jobb. Men sa ikke et ord om graviditeten eller om at det antaglig var gått galt... spiste suppe _ blomkål, tror jeg. Kake og drakk brus. Satt å leste brevet jeg hadde fått samme morgen... brevet med dato til OUL. Ringte å snakka med de for å muligens bytte time for å få den gjennomført av mi gamle jordmor.
Fikk også ringt min daværende jordmor... fikk time tirsdag 23. Litt roligere til sinns kunne meg komme meg hjem, mente jeg gikk på beina_ og at det hvertfall var opphold... kanskje fint vær. Imorra skulle jeg hvertfall få vite.... Lite ante jeg om hvor knusende dommen ville bli... dagen da jeg fikk vite...
de følgende dagene av historien vil bli lagt ut på minnebloggen!
Heldigvis har jeg en snill mamma som slang seg rundt å henta meg og fikk meg trygt hjem.
Pepperkakehus-pynting.... og selvfølgelig smaking på pynten.
