Har ikke vært inne på bloggen på ganske lenge nå... men har skjedd litt siden sist innlegg.
Jeg skreiv et innlegg... så ærligt jeg kunne om fobien min...
om redselen for å ikke få hjelp
Planen var å skrive ut innlegget å ta det med til legen min og be henne legge det med klagen
Så skjedde det ting...
allerede før jeg rakk å komme meg til legen min fikk jeg et brev fra DPS
om at jeg skulle inn til vurderingssamtale med en psykologfyr...
Timen var jeg så uheldig å måtte avbestille forde jeg tidligere hadde fått en like viktig time ved en anna innstangs,
så fikk beskjed om at jeg skulle få telefon eller brev med ny time.
Telefondama kunne nemlig ikke bare sette opp no time uten om å snakke med persjonen jeg skulle prate med.
Jeg venta, og venta...
... venta, venta og venta litt til...
2. mars fikk jeg en telefon litt utpå dagen... som jeg ikke fikk tatt der og da.
Men sjekka opp nr og ringte oppigjen da jeg så det var fra DPS.
Trodde jeg skulle få beskjed om en ny time... MEN etter endel fram og tilbake
viste det seg at jeg skulle vært inne til vurderingssamtalen den fredags morningen :O
Jeg ble jo utrolig lei meg, sjokka og frustrert... for hadde ikke fått no brev om no time...
Ble nok en gang lovet at jeg skulle få beskjed om ny time.
Denne gangen passa jeg bedre på... ringte inn et par ganger for sikkerhets skyld.
Men intet nytt for meg da.
Plutselig lå brevet i postkassa
Jeg ordna mamma som barnevakt for eldstemann, for barnehagen hans hadde påskefri.
Og sendte minstemor i barnehagen sin.
Grudde for timen for viste det ville bli følsomt å prate om.
Dessuten var jeg redd og stressa for å komme for seint eller møte opp feil plass.
veit ikke hvor mange ganger jeg titta i brevet for å forsikre meg.
Så var tida der... jeg hompa meg oppover til bussen... livredd for å misse den.
Satt som på nåler mens bussen kjørte...
og stressa opp bakkene for å nå tidsnok fram til timen.
Nesten framme tar jeg nok en gang fram brevet... - forsikrer meg om at jeg er riktig plass.
- sjekker klokkeslettet, nikker og leiter fram telefonen for å sjekke hvor seint ute jeg er
mens jeg haster videre
så fort den vonde ryggen lar meg haste.
- - - STOPPER - oppgitt, men orker ikke finne på no anna i mellomtida
Så går siste biten, kommer meg opp på kontorene deres... 1 time fortidlig.
Jaja, tenker jeg... kom meg hvertfall fram i tide.
Får hvertfall litt tid til å puste ut, stresse ned og prøve å slappe av.
Jeg er heldig... får komme inn tidligere enn jeg egentlig skulle, så slipper å vente så lenge.
Psykologfyren virker alrigt, ja igrunn ganske lett å prate med.
Vi går igjennom hennvisninga fra legen, jeg forteller litt og han spørr om ting som er nevnt
og ting som står om meg fra tidligere.
Er en slitsom time... snørr, tårer, annspenthet, litt skjelving, lite øyekontakt
Redd, men føler likevel jeg klarer meg bra.
uten om sprøytefobien og tanlegeskrekken er det også andre ting som blir nevnt
- det uvedkommende besøket jeg fikk.
- seprasjonsangsten
- og ting og tanker som var før
Får i starten av timen vite at psykologfyren ikke har noe avgjørede å si i bestemmelsen
om DE er de riktige for meg eller ikke, det er det en gruppe med andre som skal avgjøre.
men basert på samtalen vår vil han annbefale at jeg blir tilbutt et opplegg.
Så nå er det bare å vente tolmodig på et brev med svar,
men samtidig passe på... at det kommer et brev, og at ingen nye timer går meg hus forbi.
