Tydligvis ikke redd nok jeg...

Ifølge en... eller kanskje fler psykolog(er) må jeg jo tydligvis være det
ikke redd nok altså

til å få hjelp... ihvertfall!!!

Nå må jeg bare skrive det ut... nok ganger til at jeg kan synke utslitt i seng og SOVE

skjønner meg ikke sjøl ei gang... vet bare at det sliter meg fulstendig ut!!!

Jess'daH... da er det ute... jeg har sprøytefobi, og tannlegeskrekk

og skjemmes :(

Ble jo hennvist til psykolog av fastlegen føre jul... pga sprøyte og tannlegefobien min
men nå islutten av denna uka ble jeg avvist
"ifølge de opplysningene vi har fått, er det ikke funnet behov for undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten"

Vurderingen, står det, er fåretatt av et tverfaglig inntaksteam ledet av
overlege M. S.

Må få snakket med fastlegen min igjen...

i første omgang vite hvor lite eller mye hun skrev i den hennvisninga

Men til tross for
- ekstreme skjelvetokter
- blodårer som trekker seg sammen og gjør meg ekstremt vanskelig å stikke i.
- tåkete/snøete syn
- Tårer som spruter
- klarer ikke snakke
- verdiene på oksigeninnholdet i blodet og pust + hjerterytmen, puls farer i været og hopper opp og ned.
- hyperventilering
- hiksting og krampegråt  

- svimmelhet og kvalme

- hjertebank

- kaldsvette

Plages ikke like mye om jeg ikke vet noe i forkant
men å vite om et stikk... eller en tannlegetime uansett kort eller langt fram i tid
DET gjør hele greia MYE VÆRRE
jo lengre jeg veit om timer og stikk, jo værre og mer langvarig blir annfalla mine!!! 

- Kan grue og stresse i dages, ukes og månedes vis
- - noe som går utover SØVN
- - og setter seg som annspenninger og smerter i nakke skuldre og rygg
- - gir grusomme hodepiner
- - - har ve' noen annledninger mista mensen pga stress
- - - - Gruing og stress påvirker også matlyst og matinntak
- - - - som gjør meg slapp, sliten og energiløs 

er så redd at jeg ikke klarer å passe på meg selv og tennene mine...

og ender opp med tannlegetimer i månedesvis

SÅ GÅR DET UT OVER HVERDAGEN MIN,

hverdagen til familien og ikke minst lommeboka.

Utrolig nok kommer meg jo på sett og vis igjennom det...

prøver å fokusere og være positiv... tenke at det går fort, at det ikke er vondt
men jeg går fulstendig på tryne hver gang... ender ALLTID i angstanfall!!!

Aner ikke hva jeg er redd for... får bare helt angst!!!

Er ikke vanlig redd eller bekymra... blir bare totalt tullete!!!
Syntes ikke selve stikket er no spessielt vondt heller igrunn
Har vært sånn så lenge jeg kan huske...

og mamma har fortalt jeg var livredd for sprøyter da jeg var lita.

Klatra oppover ho for å unngå å få disse vanlige vaksinene.

Jeg tåler heldigvis å høre om sprøyter/stikk jeg ikke MÅ ha!
Var på fødselsforbredene kurs da vi venta eldstemann tålte jeg å høre om fx epidural,

og andre stikk med smertelindring som jeg kunne få...

For i mitt hode skulle jeg føde uten kjemisk smertelindring...eller form for stikk

noe jeg har gjort begge gangene.

MEN DET JEG skulle fram til var at da vi på kurset

fikk beskjed om at alle mammane skulle få et stikk i skinka... 

...gjett hvem som fikk angstannfall forrrand hele kurset, 

alle måttes sendes ut av rommet for en lang pause mens gubben og 2 jordmødre prøvde å roe meg ned...

noe de ikke klarte før de lovet at jeg sikkert fikk slippe den sprøyta om jeg ikke blødde MYE

Overheldig som jeg var slapp unna det stikke ved begge fødslene mine.

Jeg klarer heller ikke komme meg til tannlege om jeg veit jeg har hull.

Er totalt avhengig av at innkallingstjenesten hos tannlegen funker...

noe den ikke har gjort hittil... og at jeg har noen som kan bestille timer for meg.
Den persjonen har vært pappa... MEN pappa døde i januar 2009!

Da jeg mista en plombe i ene forrtanna,

som utløste denna langvarige tannlegegreia jeg er i nå,tok det meg

over et døgn uten søvn og spising,

og med flere angstannfall før jeg klarte å få fram til min egen ektemann at jeg måtte til tannlege...

.... så vanskelig å få ut no, skal det vel ikke være?

Så fort jeg skjønner jeg at jeg skal stikkes...

enten på stedet eller via telefonsamtaler eller brev
FÅR JEG ANGSTANNFALL

uansett om det står skrevet/blir sakt_ rett ut eller difust men forståelig
uansett hvor jeg er, og hvem jeg er med!!!
OG DET påvirker MEG OG FAMILIEN min!!!

fordi jeg får angstannfall forrand mannen min... 

og ikke minst forrand barna mine på nå 1,5 og 4år

jeg må kjøres til og fra tannlegetimer for å komme meg dit.
Følges når jeg skal stikkes fordi jeg freeker ut, får annfall og ikke klarer å snakke.

Følge meg må mannen min gjøre, for orker ikke tanken på å vise meg 

SÅ sårbar forrand andre enn ham.
beroligene piller funker dårlig, fordi det minner hjernen min på at jeg snart skal stikkes.
Bare det å måtte huske på å ha med seg et ark om meg og mine fobireaksjoner når jeg skal til leger og sykehus
sånn itillfelle de skulle få lyst til å stikke litt i meg
selv om jeg vet at de antagelig... eller ikke skal... er slitsomt

Etter annfallene er jeg helt utslitt,

ødelagt i kroppen etter alle annspenningene og annfallene

og ikke brukenes for eller til noe

MEEEEEEEEEEEEEEEN det er tydligvis ikke å være redd det da... 

hvertfall ikke å være redd nok til å få rett på hjelp

Eller???