Troillmors lykkehule!: november 2013

søndag 17. november 2013

Hjertefred 2013

Oktober er over, og endelig har jeg også blitt ferdig med å skrive og legge ut alle bildene til Capture Your Grief-prosjektet. Søndag 3.November 2013 dro vi innover mot Sandvika og Løkkehagen, til tross for usikkert vær. Minste sola mi hadde vært litt av og på med feber men denne søndagen virka ho i grei form. Kom oss avsted i go tid gjore vi å... til en forandring

Sett denne på play, før du leser videre i innlegget mitt(youtubevideon syns ikke på mob?). «Heartpeace» - et vakkert verk av Glenn Main Henriksen, som komponerte sangen for "Landsforeningen Hjertefred". Et stor utendørs arrangement for å hjelpe alle som er i sorg over tapet av sine kjære. "Hjertefred" sangen ble besluttet å publisere på tidspunktet den ble, på grunn av disse forferdelige hendelsene som fant sted 22 juli 2011 i Oslo og på Utøya Alle som ønsker er velkommene til å delta på arrangementet som er bla i Sandvika hvert år i starten av November. Sjekk ut "http://www.hjertefred.org/" for mer info om hva hjertefred er og hvor det arrangeres.

Sliten så Klipper inn litt OM Hjertefred (http://www.hjertefred.org/om-hjertefred)

for dem som ikke har hørt om det :)

Landsforeningen HJERTEFRED
er en non-profit organisasjon som baserer seg på frivillighet, samt velvillige samarbeidspartnere og sponsorer.
BAKGRUNN
"Konseptet HJERTEFRED startet som et gratis, livssynsnøytralt minnearrangement på Allehelgensdagen, etter inititativ fra kunstneren Bjørg Thorhallsdottir som ble enke i en alder av 30 år. Björg ønsket at hennes to år gamle sønn, Tolli, skulle få være med og minnes sin pappa i glede på Allehelgensdagen.
Hensikten med arrangementet er å gjøre det lettere å snakke om døden og det vonde, hylle de gode minnene etter dem vi har mistet, bearbeide sorgen, samt feire kjærligheten og livsgleden, og ta bedre vare på oss selv og hverandre."

"Konseptet HJERTEFRED har blitt tatt vel i mot i Bærum, der vi i 2011 ble tildelt status som Kulturfyrtårn. Vi ser at dette møter et behov folk har, og at vi oppnår våre målsetninger om å bidra til å bygge ned tabuer rundt tema sorg og død, og gjøre det lettere å møte mennesker som sørger, og for dem å komme tilbake til hverdagen etter sjokket av å ha mistet noen som sto en nær"

"Vi opplever stor interesse fra initiativtakere i andre byer og steder. I år arrangeres HJERTEFRED på hele 19 steder i Norge og enda flere vil det bli"

Kort oppsumert... Hjertefred er et aldeles vakkert arangement ute i det fri hvor man blir møtt med åpne smil og varm omsorg. For alle type mennesker og alle slags sorger. Her kan vi stå sammen med familie og kjente, bare med en eller helt aleine... men likevell ikke føle seg ensom. Her blir sorg og savn pakket inn i fortyllende papir av håp, drømmer, minner og kjærlighet. Virkelig en minnesmarkering verd å oppleve.

Vi har funnet oss en plass å parkere, her kler vi godt på oss godt... det regner og er litt surt ute, men det gjør ikke no. Allerede langt unna når "varmen" fra alle lysene oss, skinner og lokker oss værmere.

Og i utkanten av parken blir vi møtt av smilende engler med kurver fulle av fyrstikesker. Alle får, det er en til hver. Snuppa nøyer seg med min men en stolt storebror får egen fyrstikeske... morro.

Hadde nok blitt ro på en anna måte om vi var der aleine bare jeg og min kjære, men var godt å ha med solene. Fint å kunne delta alle sammen som en familie. Ungene ville helst slippe å stå stille... Men Løkkehagen var fylt av lys, hjerter, engler og folk så var nok å tusle rundt å se på. Musikken og inslagene fikk vi jo høre uansett, selv om man ikke så absolutt alt fra der man gikk omkring.

litt trolsk stemning...

Ene sola mi i trolsk mørke

I Løkkehagen han man tydligvis hente stjerner ned fra himmelen

Og kanskje sende noen ord opp med en due...

parken er pyntet med lys og fakler.

Og ballongene er knytt opp langs bruene.

Gikk også inn i et av husene i Løkkehagen, rett etter innslagene hadde begynt, en blanding av et lite galleri kanskje og en liten butikk... Vet ikke helt.
Jeg og guttungen gikk å titta, husker et bilde vi la mer merke til enn de andre bildene... men nå, nå som jeg nevner det her er det blitt mer difust. Guttungen "skrev" himmelbrevet sitt her inne i denne lille galleri/butikken. Først skrev han en L... har 0 anelse hvorfor... så begynte han å tegne på noe jeg ikke skjønte helt hva var... Så jeg spurte ham hva han tegna. To store, klare, blå øyne titta opp på meg og lillemann man forklarte med den største selvfølge i stemmen at "Dette var hjerten til morfar vel". Etterpå signerte han med sine 4 bokstaver. På den andre sida av lappen skrev jeg til Munin, fra storebror og storesøster, før han også her tegna en L og et hjerte.

Jeg skrev også noen ord på en lik lapp... et litet "himmelbrev" til en ørliten skatt der oppe der det ikke mere finnes vondt. Snuppa fikk kludre litt på min kjæres lapp... Lappene lå oppi disse fyrstikkeskene vi fikk, sammen med en liten blyant. Sist vi var på Hjertefred fikk vi det samme... på Himmelbrevet skulle det skrives en liten hilsen eller navnene på flere man var gla i som var dø. Dengangen kom englene rundt å hentet Himmelbreva og alle ble fraktet ut og brent sammen. Og opp med røyken skulle hilsnene våre fly. Iår ble det annongsert litt anderledes... vi skulle brenne det selv, kaste det i en av de flere bålpannene som sto rundt om i parken. Så sånn ble det, jeg og solene kastet hvert vårt Himmelbrev på flammene og sto å så på mens varmen fortærte papiret og forsvant opp mot den mørke himmelhvelvingen som pust i kald luft.

Helt mot slutten kunne man gå til ei av bruene å få med seg en eller flere røde hjerteballonger. Endel av englene gikk også rundt i parken med store klaser med hjerter og delte dem ut til alle som ville. Ballongslipp skulle også iår avslutte årets Hjertefredarrangement.

Vi fikk først tak i en ballong til Munin, som snuppa fikk holde, en ballong for morfar som goingen sku passe på. Jeg fikk heldigvis også et hjerte for et skjønt lite tvillingpar som skulle vært like gamle som snuppa mi, men som kom til verden så altfor tidlig og var for gode for vår jord. Da mamman dems, ei god venninne av meg spurte om jeg "vær så snill kunne sende opp en ballong til S og A" svarte jeg SELVFØLGELIG!!!

Det var fint å stå der sammen alle 4, ilag med mange, mange andre... først stille med ballonger i hendene... så med hoder og nakker bøyd bakover å titte opp mot den regntungehimmelen å se alle de røde hjertene forsvinne oppover å bli til små røde prikker og så forsvinne i mørket.

Trass regnbyger og litt surt vær så var også dette årets Hjertefred et vellykka arrangement og Løkkehagen en plass verd å være. Takk til alle dere som gjør dette mulig og takk til dere som gjør Løkkehagen en varm og velkommen plass å tilbringe 1times tid sammen med andre som også savner.

Da siste toner og ord var over og alle ballongene seilt av sted til glede for små og store i landet der oppe. I menneskemengden som sakte løste seg opp gikk fortsatt de hvitkledde englene, delte ut smil og postkort til oss alle. Men før vi dro måtte guttungen bort å titte nærmere på disse lyktene som sto i utkanten av Løkkehagen skinte så pent, før vi tok beina fatt mot bilen og skrelte av oss alt regntøy. Varme smil, fine innslag, lys og hjerter har festet sitt avtrykk på netthinnen og hukommelsen.

Vell hjemme, og med ungene trygt nede i varme senger ble alle lysene hjemme i stua tent, og tanker opp til himmelriket sendt. I lysenes varme skjær begynte jeg møysommelig arbeidet med bilder og tekst som skulle ende opp med å bli dette innlegget. Dette er et innlegg er noe jeg gjerne vil dele med dere alle, så derfor er det publisert i begge bloggene mine.

Har noen av dere der ute deltatt på Hjertefred???

Isåfall hva syntes dere om arrangementet?

Soloppgang og Solnedgang...

Presenterte prosjektet så vidt her inne før jeg satte igang. Mange forbinner Oktober med rosa og brystkreft; men det er også måneden for dem som har mistet sin kjæreste skatt... måneden for Pregnancy, Infant and Childloss Awereness. og er akkurat dette siste som dette prosjektet jeg kom over har vært med på handler om. Det er et verdensomfattende prosjekt og kalles Capture Your Grief – OCTOBER 2013. Hver dag i Oktober, har et tema man skal finne bilde/r til og skrive ned noen ord. Første og siste innlegg i Oktoberprosjekte mitt fra inne på minne bloggen for vesleskatten vi mistet i April i år. Ble med på denne bildeutfordring, som hver dag i Oktober hadde et tema man skal finne bilde/r til og skrive ned noen ord om, med steinilomma-bloggen som er blitt min friplass til å rope ut når nødvendig og ikke minst for å ha alle tanker og minner på en plass. Rett og slett en blogg om å være englemamma, om vesle Munin, om tanker og følelser, prosjekter og forhåpentligvis etterhvert en blogg som også fylles av livet etter et hjerteplaster. Nå vil jeg dele en liten bit her inne. I første og siste innlegg av dette sorgbearbeidingsprosjektet. Resten kan leses om man klikker seg videre på "Munin-minnet" og velger ettiketten: " Capture Your Grief – OCTOBER 2013 "

Dag 1 _ Soloppgang:
Akkurat som i fjor, tenkte jeg det ville være svært meningsfylt for oss alle å fange begynnelsen av denne reisen og viktig måned for oss alle å stå opp tidlig for å fotografere soloppgangen fra uansett hvor vi er i verden. Jeg vet avhengig av hvor du er og hva klima er du i at det ikke kan være en soloppgang, men hvis du kan fortsatt komme til et vindu, snap et bilde av formiddagen. Når du deler bildet ditt på nettet må du skrive hva staten / landet du er i og tidspunktet for soloppgang. Det vil være en flott måte for oss alle å føle tilknytning.

Når man har bestemt seg litt for seint å være med blir det litt vanskelig å ta bilde av soloppgangen som var 1. oktober... Men skal finne ut ve å vri hode og tankene godt hvordan jeg han ta og legge frem denne utfordringen. Og fant den faktisk overaskende fort. Etter å ha titta etter hva jeg hadde av bilder tatt den aktuelle dagen, falt valget fort på dette.

Jeg vet ikke om vi var oppe tidlig nok til å kunne ha sett soloppgangen den 1.Oktober, men en ting vet jeg... det var en dag med sol. På plassen jeg bor på i vårt langstrakte Norge var det en kjølig, men likevell en solrik dag. Tok dette bilde da jeg gikk med barna opp til barnehagen. Regner med klokka var en gang mellom 9 og 10 på morran formidagen. Solen skinte så vakkert på dette treet at vi måtte titte å se på det litt spessielle, bare en liten del av det hele var farget i høstens prakt. Ser på bilde idag og ser at sånn høstens farger preger deler av treet har også min vesle engel preget seg inn i mitt hjerte.

Dag 31 _ Solnedgang:

For å lukke dette prosjektet og denne måneden Baby Loss Awareness

tenkte jeg at vi alle kunne fotografere solnedgangen fra uansett hvor vi er i verden.

Hvis det ikke er solnedgang hvor du er, kan du likevel ta et bilde av den tidlige kveldshimmelen.

Du trenger bare å være i stand til å komme til et vindu.

Husk å ta med i teksten hva stat / land du er fra og tiden.

Fredag den 31, siste dagen i oktober var det planleggingsdag i barnehagen, så begge solstrålene mine var hjemme. Dagen før hadde ei veninne bedt meg med på en tur som hun og flere felles venninner av oss skulle på. Dette skjedde da jeg spurte henne om hun ville komme på besøk denne planleggingsdagen. Ble litt skuffa for var litt sliten for tida... sorg, kontraster, dårlig søvn, vond rygg og så videre tar på en kropp. Så låvet henne ikke no, bare at jeg skulle se ann været, unga og kroppen.

Den 31. kom med strålende sol, mild luft og skinnende høstfarger. Unga virka i greit nok humør så foreslo for dem en rolig frokost hjemme og så ut på tur med andre barn. Ungene var med så ble mat og pakking til den store gullmedaljen. Vi skulle egentlig busse... men dels pga meg selv dels pga treige unger så rakk vi ingen buss; så endte med at vi gikk hele, lange veien.

Ganske stolt av meg selv, for er første gang jeg har gått en såppas lang tur etter at ryggen slo seg vrang for over 2 år siden. Og ikke bare gikk jeg med sykkelvogna og unga til og var ute med dem hele dagen, vi gikk samme lange veien hjem igjen også.

Tilsammen med gåing, spising og leiking var vi ute fra kl 10-16. Vurderte veldig på om jeg skulle ringe min kjære for å bli plukka opp på vei hjem... men fant ut at da de andre starta å røre på seg for å starte hjemmoverturen så ville det blitt lang og kjedelig venting på oss, for mannen er jo på jobb og kunne tidligst henta oss på samme tid som han vanligvis kommer hjem. Så bestemte meg for å starte på gåturen og heller ringe under veis om det ble for mye og for langt, men rakk faktisk hjem først.

Men rakk ikke hjem for å ta bilde av sola som forvant i tretoppene bak huset, nei ho "rømte" fra oss en stund før, og gjemte seg bak takene på studentboligene langs gangveien.

Alt i alt både en fin dag me fokus på solstrålene mine og det fine høstværer. Selvfølgelig sårt og vondt å se andre venninner av meg trille på sine små, men de fleste av de minste var begynt å bli så store at det ikke gjør meg sååå mye. Føles sårest mot de som er helt ferske. Og hadde jeg vist på forrhånd at lillesøsteren til ei venninne kom med sin ferske lille snelle i dypvogn, så er det heller tvilsomt at jeg hadde kommet den dagen. Jeg skulle å trilla dypvogn nå, eller søskenvogn med en bagg. Men her hjemme er baggene fortsatt pakka bort og eldstemann er litt i største laget til søskenvogna, så bruker mest sykkelvogna som 3hjuling når jeg har med solstrålene. Gikk vel litt ekstra opp for meg den dagen at det var feil vogn å trille, feil unger i vogna. Tankene har sniki seg sakte nærmere etter termindagen ble pasert... først med den feile og vonde følelsen av å trille tom vogn hjem fra levering i barnehagen. Nå er alt som har med vogn og trilling sårt og det er uendelig vondt å se lykkelige mammar og pappar med dypvogner.

Heldigvis; vesla i vogna sov nesten hele tida nede i dypvogna så jeg overlevde uten større sammenbrudd enn å snufse litt mot nakken til solstrålene mine i en kjempe kosemos og noen turer for meg selv litt inn i skogen for å tørke litt tårer. Men mest av alt er jeg gla for at jeg kunne stille opp for unga mine denne dagen å være mamma og dra på tur... for kunn rett over et halvår siden hadde ikke dette vært mulig pga ryggen min.