Troillmors lykkehule!: Soloppgang og Solnedgang...

Presenterte prosjektet så vidt her inne før jeg satte igang. Mange forbinner Oktober med rosa og brystkreft; men det er også måneden for dem som har mistet sin kjæreste skatt... måneden for Pregnancy, Infant and Childloss Awereness. og er akkurat dette siste som dette prosjektet jeg kom over har vært med på handler om. Det er et verdensomfattende prosjekt og kalles Capture Your Grief – OCTOBER 2013. Hver dag i Oktober, har et tema man skal finne bilde/r til og skrive ned noen ord. Første og siste innlegg i Oktoberprosjekte mitt fra inne på minne bloggen for vesleskatten vi mistet i April i år. Ble med på denne bildeutfordring, som hver dag i Oktober hadde et tema man skal finne bilde/r til og skrive ned noen ord om, med steinilomma-bloggen som er blitt min friplass til å rope ut når nødvendig og ikke minst for å ha alle tanker og minner på en plass. Rett og slett en blogg om å være englemamma, om vesle Munin, om tanker og følelser, prosjekter og forhåpentligvis etterhvert en blogg som også fylles av livet etter et hjerteplaster. Nå vil jeg dele en liten bit her inne. I første og siste innlegg av dette sorgbearbeidingsprosjektet. Resten kan leses om man klikker seg videre på "Munin-minnet" og velger ettiketten: " Capture Your Grief – OCTOBER 2013 "

Dag 1 _ Soloppgang:
Akkurat som i fjor, tenkte jeg det ville være svært meningsfylt for oss alle å fange begynnelsen av denne reisen og viktig måned for oss alle å stå opp tidlig for å fotografere soloppgangen fra uansett hvor vi er i verden. Jeg vet avhengig av hvor du er og hva klima er du i at det ikke kan være en soloppgang, men hvis du kan fortsatt komme til et vindu, snap et bilde av formiddagen. Når du deler bildet ditt på nettet må du skrive hva staten / landet du er i og tidspunktet for soloppgang. Det vil være en flott måte for oss alle å føle tilknytning.

Når man har bestemt seg litt for seint å være med blir det litt vanskelig å ta bilde av soloppgangen som var 1. oktober... Men skal finne ut ve å vri hode og tankene godt hvordan jeg han ta og legge frem denne utfordringen. Og fant den faktisk overaskende fort. Etter å ha titta etter hva jeg hadde av bilder tatt den aktuelle dagen, falt valget fort på dette.

Jeg vet ikke om vi var oppe tidlig nok til å kunne ha sett soloppgangen den 1.Oktober, men en ting vet jeg... det var en dag med sol. På plassen jeg bor på i vårt langstrakte Norge var det en kjølig, men likevell en solrik dag. Tok dette bilde da jeg gikk med barna opp til barnehagen. Regner med klokka var en gang mellom 9 og 10 på morran formidagen. Solen skinte så vakkert på dette treet at vi måtte titte å se på det litt spessielle, bare en liten del av det hele var farget i høstens prakt. Ser på bilde idag og ser at sånn høstens farger preger deler av treet har også min vesle engel preget seg inn i mitt hjerte.

Dag 31 _ Solnedgang:

For å lukke dette prosjektet og denne måneden Baby Loss Awareness

tenkte jeg at vi alle kunne fotografere solnedgangen fra uansett hvor vi er i verden.

Hvis det ikke er solnedgang hvor du er, kan du likevel ta et bilde av den tidlige kveldshimmelen.

Du trenger bare å være i stand til å komme til et vindu.

Husk å ta med i teksten hva stat / land du er fra og tiden.

Fredag den 31, siste dagen i oktober var det planleggingsdag i barnehagen, så begge solstrålene mine var hjemme. Dagen før hadde ei veninne bedt meg med på en tur som hun og flere felles venninner av oss skulle på. Dette skjedde da jeg spurte henne om hun ville komme på besøk denne planleggingsdagen. Ble litt skuffa for var litt sliten for tida... sorg, kontraster, dårlig søvn, vond rygg og så videre tar på en kropp. Så låvet henne ikke no, bare at jeg skulle se ann været, unga og kroppen.

Den 31. kom med strålende sol, mild luft og skinnende høstfarger. Unga virka i greit nok humør så foreslo for dem en rolig frokost hjemme og så ut på tur med andre barn. Ungene var med så ble mat og pakking til den store gullmedaljen. Vi skulle egentlig busse... men dels pga meg selv dels pga treige unger så rakk vi ingen buss; så endte med at vi gikk hele, lange veien.

Ganske stolt av meg selv, for er første gang jeg har gått en såppas lang tur etter at ryggen slo seg vrang for over 2 år siden. Og ikke bare gikk jeg med sykkelvogna og unga til og var ute med dem hele dagen, vi gikk samme lange veien hjem igjen også.

Tilsammen med gåing, spising og leiking var vi ute fra kl 10-16. Vurderte veldig på om jeg skulle ringe min kjære for å bli plukka opp på vei hjem... men fant ut at da de andre starta å røre på seg for å starte hjemmoverturen så ville det blitt lang og kjedelig venting på oss, for mannen er jo på jobb og kunne tidligst henta oss på samme tid som han vanligvis kommer hjem. Så bestemte meg for å starte på gåturen og heller ringe under veis om det ble for mye og for langt, men rakk faktisk hjem først.

Men rakk ikke hjem for å ta bilde av sola som forvant i tretoppene bak huset, nei ho "rømte" fra oss en stund før, og gjemte seg bak takene på studentboligene langs gangveien.

Alt i alt både en fin dag me fokus på solstrålene mine og det fine høstværer. Selvfølgelig sårt og vondt å se andre venninner av meg trille på sine små, men de fleste av de minste var begynt å bli så store at det ikke gjør meg sååå mye. Føles sårest mot de som er helt ferske. Og hadde jeg vist på forrhånd at lillesøsteren til ei venninne kom med sin ferske lille snelle i dypvogn, så er det heller tvilsomt at jeg hadde kommet den dagen. Jeg skulle å trilla dypvogn nå, eller søskenvogn med en bagg. Men her hjemme er baggene fortsatt pakka bort og eldstemann er litt i største laget til søskenvogna, så bruker mest sykkelvogna som 3hjuling når jeg har med solstrålene. Gikk vel litt ekstra opp for meg den dagen at det var feil vogn å trille, feil unger i vogna. Tankene har sniki seg sakte nærmere etter termindagen ble pasert... først med den feile og vonde følelsen av å trille tom vogn hjem fra levering i barnehagen. Nå er alt som har med vogn og trilling sårt og det er uendelig vondt å se lykkelige mammar og pappar med dypvogner.

Heldigvis; vesla i vogna sov nesten hele tida nede i dypvogna så jeg overlevde uten større sammenbrudd enn å snufse litt mot nakken til solstrålene mine i en kjempe kosemos og noen turer for meg selv litt inn i skogen for å tørke litt tårer. Men mest av alt er jeg gla for at jeg kunne stille opp for unga mine denne dagen å være mamma og dra på tur... for kunn rett over et halvår siden hadde ikke dette vært mulig pga ryggen min.