Her noen kvelder siden var var sønnen min oppløst i tårer.
Har ALDRI sett ham sånn.
Han var redd, fortvila og uendelig trist, ja rett og slett utrøstelig en stund.
Første gangen jeg har sett "lille"gutten min så full av sorg.
Mr.T. har en go stund nå vært opptatt av livet og døden
på en ganske objektiv og barnslig måte.
Anna ville vel igrunn vært rart for han er jo ikke mer enn knapt fylt 5.
Vi har lest en bokserie med forskjellige anderledes og artige fakta for unger,
Kule ting for en 2,3,4 og 5åringer
Bøkene har fått ham, tja jeg kan vel si , mer intresert i kroppen
Han har fortalt meg at inni oss så har vi skjelett.
Og hjerte, det sitter IKKE inni skjelette.
Han har fått med seg at hjerte slår når vi lever
og at det er stille når man er død
Han vet også at fisken ligger med magen opp når den er død,
mens flaggermusen er ikke død selv om den henger opp ned.
Og at magesekken er en sekk som ikke kan bæres på ryggen.
Og før vi begynte på bøkene har han strøket meg over magen og fortalt at
Det KAN være baby inni der.
Det hele, tja pratinga om døden å sånt starta vel i høst ei gang.
etter et par ganger som Mr. T. overnatta hos mormor.
Det var lenge, lenge siden sist igrunn... og Mr.T skulle sove i senga til morfar.
Han hadde nysjerrig spurt hvor morfar var, natulig ettersom han ikke brukte senga si.
Og min mamma hadde da fortalt ham at morfar var død og i himmelen hos jesus,
Et svar han falt til ro med.
Han har flere ganger fortalt oss at morfar er dø.
Vi har vært å besøkt grava til morfar ved noen annledninger
men blir heller skjelden, jeg liker ikke være der.
(Første påska.)
(lille julaften 2012)
Første gangen mormor fortalte at morfar var i himmelen
kom han hjem og fortalte at morfar, han var på månen!
Ei anna gang fortalte mormor ham at morfar var en veldig snill man
svarte kan kjapt og kjekt tilbake at: Nå, var han VELDIG død!
<3 nydelige raringen vår <3
På julaften ifjor, var vi på "vente-mens-middagen-blir-lagd"-juletrefest
og da fikk kan med seg at Jesus også var dø, at han ikke bare var baby lengre.
og at man kunne ha han og morfar i hode(tankene) og hjerte
Vel... tilbake til denne kvelden...
Vi hadde sett på litt bilder fra jula 2008... Mr. T.s første
og siste jul med morfar,
De fikk et verdifult år sammen, før pappan min døde av kreft for rett over 4år siden nå.
Vi så blandt anna på bilder av Mr. T. og morfar
og Mr. T. da han åpna gavafra mormor og morfar
som absolutt var favoritten denna jula.
en DIGER Ole Brum-bamse.
(Siste klemmen, 15. januar 2009, morfar døde den 21.)
Rett før han skulle opp for å legge seg ble han veldig stille...
før han tusla bort til Ole Brum-bamsen, tok et godt tak i den og kom gråtende tilbake til meg.
hulkene fikk han fram at:
Han ikke ville at morfar skulle bli gammel
og hvertfall ikke at han skulle dø.
for morfar ville jo leve kjempemasse!!!
(morfar møter Mr. T.for første gang)
Og det tror jeg så gjerne... pappa ville elska å følge Mr. T.
og han ville nok gjerne hatt muligheten til å bli kjent med minstemor.
Men sånn ble da livet ei gang ikke.
Tårene stømmet nedover kinnene til lillegutten min og kroppen rista.
Han ville ikke at noen skulle bli gamle... ikke at noen skulle bli dø...
Ikke mamma eller pappa, ikke frøken U. eller Troill
Han nevnte mormor og flere andre familiemedlemer
samt noen av de voksne og endel av barna i barnehagen hans.
Han ville ikke gå fra meg, ikke opp og hvertfall ikke legge seg.
Så det ble litt seinere enn vanlig og masse stryking og kosing.
Følte vi ikke kunne lyve ham rett i ansikte... for alle dør jo en gang så
vi prøvde å forklare Mr. T. at INGEN skulle dø NÅ.
Prøvde også å tydeliggjøre at det er lov å gråte og være trist
og absolutt ikke farlig å gråte.
Morfar kunne vi ha i hjerte vårt og i tankene som bor i hode.
Guttungen grein, å mamman felte vel noen tårer hun å.
Etter mye nærhet og litt boklesing ble tankene forsiktig avleda litt fra det triste
og stormen inni guttekroppen roa seg.
Da pappsen i huset hadde lagt begge unga og roen hadde senka seg i stua
var det mamman sin tur til å bli litt stille, å kjenne litt på savnet.
Håpende om at alle kjente skulle være der dagen etter,
så ikke det store løfte om at ingen skulle dø nå skulle briste.
Og at hun skulle få leve sammen med Troillongene sine når de vokste opp.
Ikke mamma eller pappa, ikke frøken U. eller Troill
Han nevnte mormor og flere andre familiemedlemer
samt noen av de voksne og endel av barna i barnehagen hans.
Han ville ikke gå fra meg, ikke opp og hvertfall ikke legge seg.
Så det ble litt seinere enn vanlig og masse stryking og kosing.
Følte vi ikke kunne lyve ham rett i ansikte... for alle dør jo en gang så
vi prøvde å forklare Mr. T. at INGEN skulle dø NÅ.
Prøvde også å tydeliggjøre at det er lov å gråte og være trist
og absolutt ikke farlig å gråte.
Morfar kunne vi ha i hjerte vårt og i tankene som bor i hode.
Guttungen grein, å mamman felte vel noen tårer hun å.
Etter mye nærhet og litt boklesing ble tankene forsiktig avleda litt fra det triste
og stormen inni guttekroppen roa seg.
Da pappsen i huset hadde lagt begge unga og roen hadde senka seg i stua
var det mamman sin tur til å bli litt stille, å kjenne litt på savnet.
Håpende om at alle kjente skulle være der dagen etter,
så ikke det store løfte om at ingen skulle dø nå skulle briste.
Og at hun skulle få leve sammen med Troillongene sine når de vokste opp.
Tårene triller, takk for at du deler det med oss <3
SvarSlettEt veldig nydelig innlegg og veldig trist. Stor klem til deg og dine.
SvarSlettTårene triller. Fantastisk nydelig innlegg og så viktig <3 God klem til dere
SvarSlett